Døden, skal vi danse?

Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler Per Fugelli sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner. Jeg er på en spennende oppdagelsesreise og gjør funn som kan skape nysgjerrighet og være lærestykker for flere enn meg. Jeg har alltid vært glad i å grave der jeg står. Jeg har gravd som forsker på Værøy og Røst og i Sameland, etter helse i den norske folkesjelen, etter moralsk gull i Velferdsstaten, etter helsens kilde i Kalahariørkenen. Nå vil jeg grave der jeg ligger på sykeleie og kanskje på kirkegården. Når nettene blir lange og dagene tomme, tar jeg fram følehorn, blyant og papir og skriver om den verden jeg er i her og nå: På rom 501, i cellegiftstolen, i MR-maskinen, i gynekologisk leie med kikkert i rompa. Jeg er på feltarbeid i sykerollen, i helsetjenesten, i dødsonen - ikke som forsker, men som et søkende menneske på jorden." Det er en ny side ved Per Fugelli leseren møter denne gang. Med sedvanlig skarp og humoristisk penn deler han sine tanker og erfaringer som syk, og utfordrer oss om tause og ladete emner. Dypest sett handler det om hvordan både mennesket og samfunnet kan tjene på et ærligere samliv med døden. "Det er ikke lett å si hvordan sykefraværstallene hadde utviklet seg hvis Per Fugelli på mirakuløst vis hadde maktet å være fastlege for oss alle. Jeg tipper at de først hadde steget til himmels, men at de så hadde falt. Først ned på det nivået vi har vent oss til som normalt, og så, sakte, men sikkert sunket til det halve." (Stein Aabø i Dagbladet i anledning tildelingen av Karl Evangprisen 2010 til Per Fugelli)

Om boka

Tema